Durkheims selvmordsteori

Durkheims selvmordsteori går ut på en forståelse om at samfunnet er sammensatt av flere deler som skaper en helhet. Dermed har Durkheim et annet utgangspunkt enn det marxistiske, altså at konflikter og dårlig harmoni virker forstyrrende på helheten.

I 1897 skrev Èmile Durkheim boken “Selvmordet”. Her viser han sammenhengen mellom selvmord og samfunn. Han tar her utgangspunkt i selvmordsstatistikk og ser der etter på årsaker og variasjoner mellom forskjellige land og forskjellige grupper mennersker i samfunnet. Ut i fra dette skiller han da mellom fire ulike selvmordsformer: egoistisk selvmord (manglende sosial integresjon, selvmorderen for lite integrert i samfunnet), altruistisk selvmord (for sterk sosial integresjon, selvmorderen føler seg forpliktet til å ofre sitt liv for fellesskapet), anomisk selvmord (sviktende moralsk regulering og sviktende sosial kontroll av individet) og fatalistisk selvmord (overstyring og kontroll i dagens samfunn, slike selvmord kan man se i totale institusjoner som fengsel og psykiatriske sykehus).

I denne teorien viser også Durkheim hvordan religion kan påvirke sansynligheten for å begå selvmord. En kan forklare det slik: Hvis man ser for seg at selve religionen er et bål med mennesker rundt som varmet seg, kan man si at om man kom for nært flammene ville man brenne seg, kom man for langt unna bålet ville man fryse i hjel. Dermed må man balansere religionen slik at den ikke blir kontrollerende eller at den motsening ikke betyr noen ting.